Min brystkreft
Som lyn fra klar himmel, 18. juni 2019, etter min aller første mammografi som 51-åring fikk jeg diagnosen brystkreft brutalt og direkte servert på brystdiagnostisk senter i Drammen. Jeg hadde virkelig ikke merket noe, og heller ikke vært bekymret! Jeg levde og spiste sunt og syklet flere mil daglig og var i god form; trodde jeg.
"Nå var det min tur", tenkte jeg, og jeg vet jo at 8 kvinner daglig får den samme beskjeden. Deretter startet jeg forberedelsene av det som skulle komme! Jeg forberedte meg på det verste, og håpet på det beste! - og ja, cellegift er rett og slett noe dritt, men det går an å gjøre det man kan for å redusere plager og bivirkninger!
Mitt mål med denne nettsiden er å formidle nyttig informasjonen til deg som må gjennom cellegift. Kjernen i min metode er gode RUTINER og valg i hverdagen. Ja, for når du gjør noe fast hver eneste dag, så oppleves det som en "jobb du må gjøre" og forhåpentligvis har det effekt. Noen dager klarer du ikke å gjennomføre, men da har du planen klar igjen til neste dag!
God og sunn mat og enkel aktivitet og en tur ut hver eneste dag var min suksess! Og for ikke å snakke om å ta akupunktur så fort cellegiftbehandlingen var over! På meg hadde det en helt fantastisk effekt, og rehabiliteringen fikk en skikkelig knallstart!
Jeg visste at brystkreft stort sett har veldig gode prognoser og at det går bra med de aller fleste, men jeg visste også veldig godt hvor mange som sliter med senskader av en tøff behandling.
Som bildene nedenfor viser, har jeg holdt humøret og optimismen oppe gjennom hele perioden. Jeg brukte snapchat som min "kanal" til å informere venner og familie underveis, og på denne nettsiden deler jeg mange av dem.
For meg var ikke det å miste håret det verste. Jeg var mest bekymret for å miste energien min og for å ødelegge tarmen. Heldigvis ser det ut til at jeg har kommet godt gjennom det meste.
Send meg gjerne tilbakemeldinger eller spørsmål:
anne.k.wahl@gmail.com
(+47) 938 83 523
Nyttige lenker:
Glimt fra mitt behandlingsløp
Hvordan har det gått med meg etterpå?
De første ukene var fantastiske fordi jeg var så glad for å være ferdig, men også slitsomme fordi jeg hadde mange plager. Bare to uker etter avsluttet behandling, tok jeg blodprøver hos fastlegen som viste at immunforsvaret mitt var bra igjen (hvite blodlegemer). Jeg tok regelmessig akupunktur i 6-8 uker etter endt behandling, og jeg kjente at det skjedde mye i kroppen mens jeg lå med nålene (etter hvert ble det helt "nøytralt", noe jeg tolker som bra). Jeg holdt ulike plager i sjakk med akupunkturen, slik som ubehag og urolige føtter, vonde knær, stivhet i kroppen, surring i hodet m.m. Etter noen uker begynte jeg på antihormon-tabletter (Tamoxifen), som også har sine bivirkninger, og for meg spesielt hetetokter og stivhet i kroppen. Sakte, men sikkert ble alt bedre, og heldigvis var energien min veldig god hele veien. Jeg måtte i tillegg ta en langvarig sopp-kur i munnen. To måneder etter avsluttet behandling, altså 1. mars, ble jeg 30 prosent friskmeldt, og jeg økte til 40 prosent i april, Jeg rakk akkurat å begynne å klemme folk igjen, og treffe en del venner og kollegaer før Coronaen kom til landet, og jeg måtte fortsette på Skype og Teams igjen.
Jeg er overbevist om at akupunkturen har hjulpet meg raskere tilbake igjen, og spesielt takknemlig er jeg for å ha fått tilbake energien min. Jeg kjenner jo at det tar tid å bli helt "meg selv igjen", men kan hende jeg ikke skal sammenligne med hvordan alt var før, men heller finne meg til rette med og nyte tilværelsen og formen slik den er nå! Et sunt og variert kosthold med tran og vitamin D, daglig aktivitet og forsiktig opptrapping til jobb er en god oppskrift for meg :)
9 mnd etter avsluttet behandling fikk jeg brokk :(
Sommeren og høsten var bra, med god energi og sakte opptrapping i jobb. Min plan var å være tilbake i 100 prosent jobb innen ett år etter avsluttet cellegift. Men så plutselig etter litt ivrig rydding på loftet med voldsomme anstrengelser fikk jeg vondt både i magen, ryggen og låret. Først etter å stort sett ha ligget til sengs i 5-6 uker, møtte jeg endelig en lege som ville operere meg for brokk. Det var ikke mulig å påvise verken på MR eller ultralyd. 4-6 uker etterpå, julen 2020 følte jeg meg veldig mye bedre. For å markere avslutningen på en trøblete og utfordrende tid, tok jeg meg et nyttårsbad. Nå ser jeg fram til å trene meg opp igjen, og snart å kunne jobbe 100 prosent. Jeg tar fortsatt akupunktur regelmessig, og det hjelper mot hetetokter og stivheten i kroppen.
Og jeg jobbet 100 prosent i 3 måneder, og selv om jeg var den siste til å både frykte det og ikke minst forstå det, så fikk jeg tilbakefall. Det går etter forholdene bra med meg, selv om jeg måtte gjennom en enda tøffere runde med behandling. Livet er ikke rettferdig, men hva hjelper det egentlig å protestere på det?